Se bildet skifte mening
Ikke en piksel beveger seg, men kuben vender seg på innsiden ut, og vasen blir to ansikter. Regelen: når et bilde passer to tolkninger like godt, velger persepsjonen én, holder på den en kort stund, og bytter så. Den viser aldri begge samtidig.
Kuben som vender seg selv på innsiden ut
I 1832 la den sveitsiske krystallografen Louis Albert Necker merke til at tegningene hans av romboedriske krystaller så ut til å snu seg mens han studerte dem. En enkel trådrammekube gjør det samme: enten er den nedre venstre flaten foran, eller så er den øvre høyre det. Begge tolkningene er geometrisk gyldige, og nettopp det skiller Neckerkuben fra umulige figurer. Den har for mange løsninger, ikke for få.
Psykologer kaller dette bistabil persepsjon. Synssystemet ditt kan ikke fastslå dybde uten skygge, overlapp eller perspektiv, så det tar i bruk én hypotese og tilpasser seg den etter noen sekunder, og prøver så den andre. Du kan styre byttet: fest blikket på ett hjørne, så har det en tendens til å hoppe fremover.
- Fjern alle dybdesignaler unntatt linjeskjæringer.
- Hold begge tolkningene like sannsynlige.
- La oppmerksomheten avgjøre hvilken som vinner.
Flat, jevn belysning fjerner skyggehint. Fest øynene på det øverste høyre hjørnet, og deretter på det nederste venstre, og legg merke til at kuben snur seg.
Figur, grunn og den lånte kanten
Den danske psykologen Edgar Rubin publiserte sin studie av figur og grunn i 1915, og bildet av vasen og ansiktene som bærer navnet hans, er tegnet om utallige ganger siden. Trikset ligger i én kontur: én enkelt kant kan bare tilhøre én side om gangen. Når den tilhører vasen, blir de mørke områdene tom bakgrunn. Når den tilhører ansiktene, løser vasen seg opp i mellomrommet mellom to profiler.
Andeharen fungerer annerledes. Først trykt i det tyske humormagasinet Fliegende Blätter i 1892, deretter brukt av psykologen Joseph Jastrow i 1899 og senere av filosofen Ludwig Wittgenstein, beholder den samme figur, men endrer hva delene betyr. Andens nebb blir harens ører. Konturen forblir, men historien bak den bytter.
Gestaltpsykologer brukte slike bilder som bevis på at vi ser organiserte helheter, ikke løse samlinger av linjer.
En ekte vase dreid slik at silhuetten tegner to profiler. Den skyggefrie bakgrunnen lar enten vasen eller ansiktene bli figuren.
Lys ovenfra, og linjer som nekter å være rette
Snu et bilde av fordypninger på hodet, så blir de ofte til utbuktninger. Synssystemet ditt antar at lyset kommer ovenfra, så en sirkel som er mørkere øverst oppfattes som en hul, og mørkere nederst oppfattes som en kuppel. Ingenting i bildet sier hva som er sant; antakelsen din fyller gapet.
Mønstre kan lure både retning og dybde. I kafévegg-illusjonen, beskrevet av Richard Gregory og Priscilla Heard i 1979 etter en flislagt kafévegg i Bristol, får rader med forskjøvne mørke og lyse murstein med tynne grå fugelinjer perfekt parallelle rader til å se ut som om de klemmes og vipper. Legg en linjal langs fugen, så forsvinner skråningen.
En merknad om komfort: noen stripete og kontrastrike mønstre kan forårsake visuelt ubehag, og blinkende mønstre kan utløse anfall hos personer med fotosensitiv epilepsi. Vi viser kun stillbilder, med moderat kontrast.
Rader med hulrom og kupler belyst fra én side. Roter skjermen 180° og de fleste ser at de to typene bytter plass.
Konstruksjonsnotater
Tegn din egen tvetydige kube
Tegn to like, overlappende kvadrater, forskjøvet diagonalt. Koble sammenfallende hjørner. Bruk samme linjetykkelse overalt, og unngå å bryte noen linje der den går «bak» en annen. Ethvert hint om hvilken linje som er skjult, avgjør kuben for betrakteren.
Lag en figur-grunn-vending
Tegn en profil langs venstre kant av et ark, speil den på høyre side, og fyll rommet mellom dem med én farge. Juster profilkurvene til formen mellom dem fremstår som et sannsynlig objekt: en vase, en lysestake, en sjakkbrikke.
Test lys-ovenfra-skjevheten
Fotografer en eggeske belyst av en skrivebordslampe over. Se på bildet normalt, deretter på hodet, og legg merke til hvilke kopper som oppfattes som hule.